Flyet som forsvant

Den 5. november 1942 letter et Junker JU 52/3 fra Fornebu flyplass ved Oslo. Målet er Banak flystasjon i Finnmark. Om bord er fem tyske soldater. Det tyske Junker flyet får underveis problemer med nedising og når det går inn over Sølenområdet får dette katastrofale følger. I tett tåke og feil høyde treffer Junkers maskinen Sølenmassivet og finner sin grav på det som senere er blitt hetende "flytoppen" blant rendølene.

Oppdraget
Den flygende kisten
Teorier og spekulasjoner
De tyske soldatene
Observasjoner og vitner
Leteaksjonen
Kildene forteller

Oppdraget
Høsten 1942 ble den tyske flyinnsatsen i Nord Norge intensivert grunnet de alliertes forsyninger til Sovjetunionen. Fra tysk side ble det satt inn store ressurser på å stoppe de såkalte Murmanskkonvoiene som brakte livsviktige forsyninger til Sovjetunionen "via de isfrie havnene Arkhangelsk og Murmansk." Banak flyplass i Finnmark ble regnet som den viktigste tyske flyplassen i Nord Norge. Aktiviteten var stor og daglige flytokt medførte nærkontakt med både engelske og russiske fly. Dette førte til store skader og tap av tyske fly. Reparasjoner var påkrevd, derfor var det også nødvendig med reservedeler som ble fraktet opp fra de tyske flyverkstedene i Sør-Norge.

Den flygende kisten
Her kommer så Sølen flyet inn i bildet. Flyet som gikk inn over Rendalen denne november dagen var en Junkers Ju 52/3. Maskinen var karakteristisk for sitt bølgeblikkpregede utseende. Målet for Junkersmaskinen var Banak flyplass. Denne flytypen ble i hovedsak benyttet til transport av materiell og personell. Ved invasjonen i Norge 9. april 1940 var det for eksempel over 600 Junkers 52 Ju som deltok, tyskerne selv hadde kallenavnet "Tante Ju" på flyet, mens de allierte ironisk nok brukte begrepet "den flygende kisten". Junkersflyene ble produsert i et stort antall og fikk etter hvert ytterligere modeller. Den korrekte benevnelsen på Sølenflyet er derfor Junkers Ju 52/3 mg4e.

Tidligere viseformann i Norsk Flyhistorisk forening, Arne Egner, foretok registreringsarbeid ved vraket i 1976 og kunne da fortelle at årene hadde gjort sitt med restene, interessante funn ble likevel gjort og aller viktigst ble flyets Werkenummer eller produksjonsnummeret fra flyfabrikken funnet. Dette kunne fortelle om sentrale sider ved dette flyet. Dessuten kunne det gjøre det lettere å få vite hvem som var om bord denne dramatiske dagen for 60 år siden.

Administrativt var flyet en del av Luftflotte 5 som ble opprettet 12. april 1940 for å ta seg av Luftwaffes virksomhet under okkupasjonen av Norge. Hovedkommandoen ble styrt fra Fornebu utenfor Oslo. Innenfor Luftflotte 5 var det ulike flygende avdelinger, hvorav den største utgjorde transportavdelinger og andre støtteavdelinger.

Sølenflyet bar kjennetegnet 7U+FK. Dette var måten Luftwaffe identifiserte sine fly på. Kjennetegnet var malt på baksiden av flyet og ofte under vingene. Gjennom 2. verdenskrig hadde de fleste Luftwaffe fly en identitet bestående av tre bokstaver og et tall. I dette tilfellet 7U+FK. Identitetsmerkene kan derfor fortelle at soldatene tilhørte Transportavdelingen innenfor det tyske flyvåpenet i Norge og at disse hadde fast tilhold innen K.Gr.z.b.V 108, som var den tyske betegnelsen. Betegnelsen står for Kampfgruppe zur besonderen Verwendung 108. En Kampfggruppe var enten en bombe- eller transport avdeling.

Teorier og spekulasjoner
Det har versert ulike teorier om både flyets oppdrag og hvorvidt det kom fra nord eller sør. Selve krasjet medførte at motorene ble slitt løs og at skroget delte seg i flere deler. Ulike gjenstander om bord ble strødd utover et stort område noe som kan ha vanskeliggjort prosessen med å finne svar. Egners registreringsarbeid åpnet for endelige bevis. Foruten de tre BMW motorene ble det funnet en frontring til en annen flytype tyskerne brukte. Denne delen skulle holde motoren på et Focke-Wulf 190 avkjølt. Focke-Wulf 190 var et kampfly som tyskerne satte inn i kampen for å stoppe konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk. Flyets oppdrag var derfor å frakte reservedeler fra de tyske flyverkstedene på Kjeller ved Lillestrøm.

De tyske soldatene
Den 5. november 1942 lettet Junkers maskinen for siste gang fra utgangsposisjonen som var Fornebu. Ansvaret for å få den viktige lasten frem til bestemmelsestedet lå hos flygeren Oberfeldwebel-vingsersjant, Kurt Evers. Dersom noe skulle tilstøte flygeren var det vanlig at det også var en annenflyger med. I disse morgentimene var det Feldwebel Fred Senfuss (andrepilot) som forberedte seg på oppgaven. Junkersmaskinen var utstyrt med et maskingevær. Dette var festet i flyets skrog. Maskingeværet med tilhørende ammunisjon ble klargjort av skytteren om bord, Nikolaus von Scheibenhof. På forhånd hadde Obergefreiter-korporal, Hans-Joachim Jenssen plottet kursen for ferden nordover. Eventuelle tekniske problemer med flyet hadde Oberfeldwebel-vingsersjant og Bordmekaniker Alfred Mache ansvaret for.

Observasjoner og vitner
På samme tidspunkt arbeidet de to rendølene Halvor (23) og Ola Harry Hagen (25) med å utvinne tjære av opphogde tyristubber. Råvaren var lett tilgjengelig i form av saftige, 10-15 år gamle tyristubber som fantes i området der Renåvangen ligger i dag. Guttenes far, Toralf Hagen (1896), var primus motor for arbeidet og "Tjærefabrikken" som den ble hetende på folkemunne. -I praksis bestod arbeidet i å hugge tyristubber som ved oppvarming utvant tjære, den ferdige tjæren ble deretter sendt nordover til Meråker for salg, forteller Ola Harry Hagen.
Basen eller "fabrikken" lå sør for den nåværende Engerdalsveien, ca. 500 meter vest for Renåa og Renåvangen. Fabrikken gikk i perioder i kontinuerlig døgndrift. Tyristubbene ble dekket av jord slik at det glødet innvendig, det var spesielt viktig at det var helt tett og at det ikke ble tilført surstoff slik at det ble flammer innvendig, derfor skulle det alltid være noen som passet på "mila", dag og natt, erindrer Arne Illevold. Denne kalde og tåkete novemberdagen var det fire som arbeidet på fabrikken, den fjerde var Rolf Lomnes (1913), senere gift med Toralfs datter, Paula (1924).

Halvor tettet et hull som hadde oppstått i mila, han var sliten nå ettersom han hadde hatt ansvaret for nattevakten, det var varmt å stå nære mila, så han rettet seg opp og la dermed merke til en intens flydur over området. Han tenkte vel ikke så mye på det før flyduren plutselig forsvant. Hadde alt vært normalt skulle lyden båret lenger enn det som var tilfellet her. Halvor varslet broren Ola Harry Hagen om det han hadde hørt, broren på sin side kunne fortelle at han selv ikke hadde hørt noen flydur ettersom han var opptatt med andre gjøremål ved fabrikken, like fullt synes Halvor observasjonen var så vidt spesiell at han bestemte seg for å varsle lensmannen i Rendalen, Sæmund Peder Lombness (1880-1949).

Leteaksjonen
Da flyet ikke nådde bestemmelsesstedet ble det raskt organisert store mannskaper fra tysk side og Halvor selv ble innkalt til lange og harde forhør hos tyskerne som ønsket å vite mest mulig om årsaken til flystyrten. Leteaksjonen hadde utgangspunkter fra henholdsvis Ytre og Øvre Rendal. Soldatene fra Ytre ble sendt østover fra Åsheim Hotell og aktiviteten ble videre forsterket ved at tyskerne sendte ut fly som kunne søke etter Junkersmaskinen.

Gudmund Husfloen arbeidet i skogen og observerte flere fly over dette området i det aktuelle tidsrommet: Odd Millehaugen (76) var 16 år og bodde på Unset. Han arbeidet som dreng hos Helga Romundstad på gården Søndre Romundstad: -tyskerne kom til gården og forlangte at jeg skulle transporterte dem til Sjøllavollen.Vi hadde to hester og slede og jeg kan tenke meg at det gikk en 5-6 tyskere bakpå. Noe særlig om oppdraget visste jeg ikke, men vi var flere som ble tvunget til å transportere dem. Kåre Romundstad var gardbruker på Nordre Romundstad, han fikk beskjed om å ta dem med til Halvorvollen eller "Mejjavollen" som vi sier her i Rendalen. Mens broren min, Bjarne, og Håkon Mortensen, som var dreng på Bakken gård ble utkommandert med hest og slede til Haugsetvollen. Det hele var ganske uvirkelig, oppdraget visste vi ingenting om og vi skjønte heller ikke hva som ble sagt, men vi forstod at det var alvorlige ting på gang. Tyskerne skjøt også ut lyskastere for å se bedre. Vi overnattet i seterstua og fyrte opp i peisen. Mat hadde vi med selv, tyskerne hadde hermetikk og tobakk.

Kildene forteller
Det knyttes en del usikkerhet til hvem som fant vraket først. Flere rendøler, uavhengige av hverandre, nevner likevel et navn som går igjen i historien. Per Gunnar Lombness var 22 år og hadde en finger med i mye av det som skjedde i Rendalen. Han var nevø av lensmannen Sæmund Peder Lombness. Ola Harry Hagen mener Per Gunnar var den første som fant vraket: -I etterkant av eksplosjonen hadde Per Gunnar Lombness gått fra området Jotseter på ski. Dette området ligger ca. 3-4 kilometer sør-vest for vraket.
Dette blir støttet av Gudmund Husfloen som fremholder at den første som fant vraket var Per Gunnar Lombness: -Han hadde hørt den kraftige eksplosjonen og gått på ski i den retningen støyen kom fra. Han hadde raskt konstatert at det ikke fantes overlevende. Deretter hadde han startet den farlige prosessen med å fjerne maskingeværet og frakte dette bort. Per Gunnar hadde tatt korteste veien ned til Jotseter der han var godt kjent ettersom onkelen Sæmund eide en av setrene der. Her fant han så et egnet gjemmested for maskingeværet

Gudbjørn Husfloen mener (1922): -Per Gunnar var en meget god skiløper og gikk veien opp til vraket der han tok ut maskingeværet. Tyskerne kom på sporet og fant maskingeværet skjult under et uthus ved en hytte, dette førte til at hytteeieren, vitende eller ikke, fikk tips om at det var lurt å finne veien til Sverige.

I følge Idar Illevold: -Maskingeværet ble senere skjult under uthuset ved hytta til banksjef Bugge fra Hamar. For øvrig var det sønnen til banksjef Bugge, Karl Ulrik Bugge, som ble mistenkt for å ha skjult maskingeværet. Han dro derfor til Sverige.

Ingen røyk uten ild: Jon Vegard Lunde har foretatt et omfattende registreringsarbeid av motstandsarbeidet i Østerdalen, her kommer det fram at folkesnakket i Rendalen faktisk utløste angiveri og arrestasjoner, noe som førte til store problemer for enkelte. I Lundes dokumenter går det videre fram at tyskerne mistenkte lokale rendøler for å ha fjernet våpen fra flyet. Bølgen av arrestasjoner satte inn den 31. august 1943. I alt 11 rendøler ble arrestert, men ikke alle var i søkelyset for de savnede våpnene fra flyet: "De arresterte var vesentlig mistenkt for å ha våpen, en for å ha fjernet et tysk maskingevær fra et fly som falt ned i Sølenfjella i desember 1942. Blant de arresterte var Jakob Lombnes, prispoliti Gudmund Lombnes og Per Lombnes."

I følge Hermassons kilder hadde den unge skytteren Von Scheibenhof blitt feid ut av flyet ved sammenstøtet. Han pådro seg store skader, men klarte likevel å ta seg ned fra fjelltoppen ved å ake nedover. Magne Husfloen, den gang 12-15 år, var også øyenvitne til dramatiske sider ved knyttet til flystyrten: -Åsheim var et samlingssted tilbake i 1942, der var det butikk, bakeri, post og selve hotellet som tyskerne hadde tilhold på. Jeg husker veldig godt at en av de døde tyskerne fra flystyrten ble lagt i bekken ved hotellet for å tine. Han hadde klart å overleve styrten, tatt seg ut av vraket og tatt seg ned til "fløyen", det er der Sølen flater ut. Han ble funnet sammenkrøpet bak en stein, ihjelfrosset.

Som øyenvitne til det som skjedde kan Ajas Kjær (22) underbygge opplysningene om at flyvraket og tyskerne raskt ble funnet: -Tyskerne satte raskt i gang leteaksjon og likene av tyskerne ble fraktet ned fra fjellet etter kort tid. De ble oppbevart på Åsheim Hotell.
Martin Nysveen (57) lå ved Grønholma og hogg tømmer den aktuelle dagen og at det var han som ble beordret av tyskerne til å frakte likene bort. Peter Nysveen(1920-22), sønnen til Martin, bekrefter dette, men avgrenser området: -Far kjørte likene fra Grønholmen og til den såkalte "Østveien", strekningen mellom Rendalen og Elvbrua. Petter Nysveen mente det var lite sannsynlig at det var faren som hadde hentet tyskerne oppe ved vraket og begrunner dette med framkommeligheten. Nysveen fastholder imidlertid at faren ble beordret av tyskerne til frakte likene til kjørbar vei: -Til dette brukte han hest med "bukk og geit" da dette var vanlig tømmerutrustning og det som ble brukt om vinteren for å kjøre bort tømmer. Strekningen fra østveien og ned til Rendalen var ikke vinteråpen derfor foregikk transporten videre med hest og slede. Dette ble gjort av tyskerne selv.

Levningene ble senere fraktet til Oslo der de ble gravlagt på den tyske æreskirkegården på Ekeberg. I 1954 ble det bestemt at likene av døde tyske soldater skulle flyttes til Alfaset i Oslo (Alfaset info). De fem Luftwaffe soldatene ligger i dag på den tyske æreskirkegården på Alfaset.

Vegard Sæther

 

Her finner du flere bilder

Her finner du flere bilder